jeg trenger å snakke med noen.

Deprimerende. Mamma spurte meg for en liten stund siden om jeg ville snakke med noen, en psykolog ellerno sånn. Jeg svarte nei med en gang for jeg syntes det hørtes så skummelt ut, men etter å ha tenkt på det en stund så trenger jeg det kanskje. Lurer lissom på om jeg kommer til å klare å åpne meg for en fremmed å snakke om personlige ting. Jeg holder alle følelser inni meg å snakker aldri med noen om hva jeg føler, å det begynner å bli veldig tungt for jeg er lei meg hele tiden å skulke skolen for jeg sitter lenge oppe om natta bare å tenker og tenker, å gråter. Jeg skjønner ingenting, var ikke sånn før. Jeg var den glade jenta som bare gikk rundt å lo hele tiden, men nå sitter jeg for meg selv å har ikke lyst til å snakke med noen! Føler at jeg har vært gjennom mye vondt dette året. Mistet bestefaren min 1 uke før jeg dro til Tyrkia, fikk ikke vært i begravelsen hans. Å mens jeg var der så var det 1 år siden Anders døde så de dagene var ganske harde mens jeg var der nede. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skal holde ut resten av livet.